1 søndag i advent

føles meningsløst nå uten Findus... I dag tvingte jeg meg selv til å gå gjennom ALLE eskene med julepynt, i redsel for å måtte sitte ned og tankene kom... Jeg kan gå forbi bildet av han på kjøleskapet og smile sånn som jeg alltid har gjort, for så å se bort på stolen og teppet hans - som er tom!! 


Jeg gikk forbi katteburet i dag, og knakk sammen. Såg han for meg liggende der.
Det beste for meg er at jeg IKKE drog til dyrlegen med han selv, for de bildene blir jeg aldri kvitt. Håper han hørte og forstod hva jeg fortalte til han før siste sprøyta ble satt.. Han låg helt rolig med hodet ned under hele besøket på 1t, og jeg prøver å trøste meg selv med at hadde han vært frisk, hadde han vært redd, og urolig. 

Det siste bildet 22,11. Du ligger anspent, finner ikke helt roen - og har nok litt vondt. Unnskyld!

Når jeg skulle til dyrlegen protesterte han vilt når jeg skulle ha han i buret, han VISSTE hvor han skulle, og klorte meg når han stritta imot. Så nå går jeg med tanker at han ville ikke inn i buret, for han ville ikke dø.... Så har jeg spurt mannen min om all slags tåpelige spørsmål.. Jeg syns det er forferdelig at han bare skal ligge i jorda, og har grått mye. Mannen sier han lagde seng til han, og datteren min var med å begravde han ... Jeg er redd det skal regne på han, og han skal ligge bløt.. Så bekymrer jeg meg over at jorda renner vekk, og han kommer fram.! Vi skal plukke fine steiner og legge rundt han... 


Trodde det skulle gå så mye bedre idag, før jeg stod opp var det ok, men så kom det over meg igjen. Stakkars Anette, måtte trøste meg når jeg brøt sammen i hulkegråt - og hun han nok med sin egen sorg over han. Mannen vet ikke hva godt han skal gjøre , og ville nesten ikke reise ut på hytta som ligger ca 40 min unna oss - for han ville ikke at jeg skulle være alene... Jeg er sliten, trett og har mistet gnistet. Prøver å finne trøst i de 2 andre kattene, men Kitty vil kose 3sekund så får vi oss en over fingrene, og Melvis må være i halvsøvne for å ha tid til å kose , ellers er han i vilter lek!! 


Det var Findus som var kosegutt, låg jeg og hvilte hoppet han opp og malte med den beroligende "stemmen" sin, han elsket å ligge innpakket i tepper ... Alle sier at det var det beste for han, og det er det viktigste, ikke at vi kommer til å savne ham... Men så er jeg så redd for at det ikke var det rette, tenk om jeg tok feil valg?? Men, så ser jeg han for meg der han gjømmer seg vekk, finner ikke roen, når han ikke ville spise ordentlig for det var vondt - og at han ligger hos dyrlegen med hodet ned . Han kastet opp etter den beroligende sprøyten, og jeg vasket det vekk, han skulle ikke sovne inn i spy.. Vasket den skjønne labben hans hvor det var komt litt. Jeg fikk ikke lov å klappet han når den beroligende sprøyten skulle virke, for da kunne jeg stimulere han til å prøve å holde seg våken. Jeg satt på huk og kikkte på han, prøvde å ikke hulkegråte, å fortalte ham at det var ok å sove nå - at han fikk lov... Når han hadde sovnet, klappte jeg han masse, koste med han og sa godnatt... Klarte ikke å være der når den siste sprøyten ble satt. Men det gikk fort heldigvis.. 


I dag har jeg kikket på nettet for å finne en ny Findus, jeg må ha et håp å se frem til.. Men, jeg vet ikke... Følte litt glede når jeg såg på bilder av kattunger, men så begynner smerten igjen .. Tenk at sorg kan være så vondt og smertefullt... 

Det er sånn jeg vil huske deg, smilende og kosende i senga der du ligger å maler!

Jeg håper du har det bra der du er nå, og at du møter meg når det er min tur. !