Å leve lykkelig med sukker på....

De fleste eventyr ender: og de levde lykkelig alle sine dager! Blir barna da oppfostret i den tro at man skal være lykkelige hele livet? At ingen har det vondt, og alle har det bra?



Hvor langt skal man strekke seg for sine barn? Skal man fortsette et ekteskap selv om den ene parten er ulykkelig for å skåne barna?(nå snakker jeg ikke om krangling og spetakkel som skremmer barna, men et "vanligt" ekteskap der kanskje gnisten ikke finnes mer).
 Leste om 2 søstre på 65 og 67 år som skilte seg, etter flere års ulykkelighet, tøft gjort. Skal man ofre seg seg for at barna skal ha 2 foreldre som bor ilag?

Når man er kommet midtveis i livet, og ikke har det bra - skal man da leve resten av livet slik? Klart, ungene vokser til - men på en måte tror jeg det blir verre jo eldre barna blir. 


Og, er den ene parten ulykkelig - så kan vel ikke den andre parten ha det så bra heller?? Det er et stort skritt å ta det valget, mange ting skal på plass - både med økonomi, nytt hjem , barna skal ha det best mulig, ting skal fordelest. Noen blir kanskje bitre uvenner, og alle familesammenkomster må holdes 2 gng for de kan ikke være i samme hus!! Det blir sagt at i dag gir de unge opp ekteskapet alt for fort - de må prøve og satse, for livet er ikke en dans på roser.


Hvordan skal man oppdra barn slik at de er klar over at livet kan ha dumper i veien, noen ganger går det nedover - og andre ganger oppover?  Skal vi bare la de vokse opp i den troen at alt er bare bra til de finner ut av ting selv? Alle ønsker at barna deres skal få et lykkelig liv, og vi kan bare krysse fingrene for at vi har gjort vårt beste for å forberede dem på LIVET!!